A quick walk down memory lane

Jeg fikk en melding kl. 21:57 i kveld. "Heartbreak warfare og War of my life - John Mayer mååå høres! Du og jeg som er såpass forståelsesfulle (livsmessig) :)"

 

Meldingen kom fra en fantastisk person jeg ble kjent med på videregående. Vi hadde et unikt vennskap; ved å se på hverandre kunne vi se hvordan den andre personen hadde det. Av og til var jeg redd for å gi deg en klem når du hadde det vanskelig. Andre ganger kom du med en klem til meg og et stort smil. Selv med et påklistret smil så du gjennom det og tilbød meg trøst. 

Etter videregående flyttet du, og praten mellom oss ble sjeldnere. Jeg husker du sendte meg melding, fortvilet, og forklarte at du ville flytte hjem, men du visste ikke hvordan du skulle få det til. Lysten til å sette seg på første fly og hente deg hjem var sterk, men jeg lot tanken fare og forklarte deg at du måtte holde ut, slik du hadde sagt til meg så mange ganger. Jeg tenkte ofte på deg i den perioden; ønsket å hjelpe deg, holde deg i hånden og fortelle deg at alt skulle gå bra. Den dag i dag angrer jeg fortsatt på at jeg aldri fortalte deg det da du trengte det mest.

 

I've got a hammer
And a heart of glass
I got to know right now
Which walls to smash

I got a pocket
Got no pills
If fear hasn't killed me yet
Then nothing will


Du flyttet tilbake til Oslo, og jeg trakk meg unna. Det tok lang tid før jeg igjen snakket med deg; men jeg tenkte ofte på deg. Tenkte på Heidi i tysktimene, deg i mattetimene; i gangen på skolen; ute i snøen med den brune jakken din; da du var borte fra skolen i lengre perioder, og jeg mest av alt ville løpe hjem til deg og trøste. 

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å la deg vite at jeg fortsatt bryr meg. Jeg er her hvis du trenger meg, anytime. 

Takk for at du var der for meg. Takk for at du red stormen med meg. Jeg blir minnet på det hver gang jeg hører på John Mayer :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits