Separasjonsangst

 

Det har ikke gått opp for meg at jeg skal flytte om noen få timer. Om under 7 timer setter jeg kursen mot en helt annen del av landet. Jeg setter kursen vekk fra alle kjente og kjære, vekk fra alle som elsker meg og alle jeg elsker - til et sted jeg ikke kjenner et eneste menneske.

Det skremmer meg så sykt samtidig som jeg gleder meg som en liten 5-åring på julaften. Jeg drives av en irrasjonell frykt for gudvethva, for at alt kommer til å gå skeis, for at jeg kommer til å stå der med en fot over stupet mens jeg stille prøver å klatre til et tryggere sted. Prøver å komme meg opp til overflaten igjen. Samtidig som disse tankene kverner rundt i hodet mitt sier jeg til meg selv at jeg  prøve og feile før jeg kommer meg noen vei. En gang  bli den første. En gang må jeg møte frykten min, så hvorfor ikke nå?

 

Jeg reiser fra familien min, fra vennene mine, fra bestevenninna mi som jeg så sårt lovet at jeg på død og liv ikke skulle dra ut av Oslo. Og her står jeg, med en fot ut døren, mens jeg samtidig klamrer meg så hardt til dørkarmen at hendene mine blir blå. Jeg hater det. Jeg gleder meg og jeg hater det. Jeg hater at jeg klarer å føle oppstemthet over noe så trist som dette, jeg hater at jeg har løyet mine nære og kjære rett opp i trynet, jeg hater at jeg må forsvinne. På den annen side hadde jeg aldri planlagt å dra vekk fra Oslo. Jeg hadde ingen intensjoner om å forlate denne byen - tanken på å flytte vekk fra Oslo slo meg aldri. Men nå står jeg her. På vei ut døren. På vei til noe ukjent. Det skremmer meg noe så inn i helvete.

 


Det opprører meg til randen av tårer å vite at jeg ikke lenger kan ringe Therese og si "Bitsj, bli med ut a!" Det skremmer meg som faen at jeg ikke får se henne le hver dag. Jeg er livredd for tanken på at jeg kommer til å unnslippe teite småkrangler med brødrene mine, morsomme stunder med mamma, jeg blir fra meg av tanken på at jeg ikke kommer til å nyse meg halvt i hjel på besøk i stallen med Elizabeth. Jeg gruer meg til ikke å se familien min, vennene mine, kattene, Gipsy - ja, alle.

Samtidig tror jeg at dette kan være en god ting. I alle fall for meg selv. Og jeg håper og tror så inderlig at ingenting har forandret seg når jeg kommer tilbake. Therese, du må love meg at vi ikke mister kontakten. 

 

Vit at jeg savner dere allerede før jeg har dratt.

Vit at jeg ikke ønsker dette, samtidig som jeg blir fra meg av glede ved å tenke på å bo for meg selv.

Vit at jeg hater meg selv for hva jeg gjør. Vit at jeg elsker tanken på å prøve dette. Vit at jeg er livredd bare av å tenke på hva jeg er i ferd med å gjøre.

Vit at jeg kommer tilbake. Ofte. 

Vit at jeg føler meg som et vrak her jeg står; med tårer i øynene og et smil om munnen.

 

Ikke forlat meg selv om jeg forlater dere.

 

3 kommentarer

May Liss

15.aug.2010 kl.10:26

Jeg er stolt av deg. Kommer til å savne deg enda vi ikke pleier henge så mye som før. Det blir rart å ikke bli oppringt sent på kvelden av en overivrig Verena som bare MÅ vise meg noe, eller fortelle noe rart fra Songsvann!

Vel, nå kan du heller ringe og være fra deg av oppstemthet over noe rart du har sett i Stavanger, som rakettforskeren :)

Jeg kjenner jeg gleder meg på dine vegne, samtidig som jeg syns det er trist. Dette kommer til å bli et bra år for deg, jeg tror du kommer til å kose deg, lære masse nytt om deg selv, ditt fag.

Og besøk får du, jeg kan kjøre Therese til Gardermoen jeg! :)

sexy jenny

15.aug.2010 kl.12:47

Du må ikke skrive sånt!.... Begynner å grine selv jo :P

Jeg kommer ned til deg om ikke lenge vet du :)

Eliz

15.aug.2010 kl.14:55

Gullet! Det rant en tåre eller to etter at bilen din forsvant og jeg fikk litt tid for meg selv. Men det er happy tears! Dette er et nytt kapittel i livet ditt, og jeg VET du klarer det! Kunne jeg, kan du!

Jeg er så ufattelig stolt av deg, og du vet at min tlf er døgnåpen. Jeg er faktisk misunnelig på deg også. Du er nesten der jeg vil være, og om det er krise noen gang, er døren åpen 3 timer unna med to halvgale hunder, mange skjønne mennesker og god mat på bordet. Du er alltid velkommen der, og det vet du:)

Hva kommer til din egen familie, vil du se hvor utrolig mye mer pris du vil sette på de. Å savne mammaen sin er utrolig vondt, men det er desto mer fantastisk å se henne igjen!

God tur snuppa, vi sees til helgen! <3

Skriv en ny kommentar

hits