22.07.2011

Jeg må skrive noen ord om tragediene som rammet Norge fra kl. 15:22 den 22. juli. Min eldste bror ringte meg rundt 15:30 og forklarte at det hadde ristet i hele huset, og vi bor 15-20 minutter med bil unna sentrum. Jeg skrudde på radioen og hørte nyhetene om at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet.
Jeg ringte mamma for å sjekke at de var i orden - og alle i familien var heldigvis i god behold.

Det er tragisk å tenke over at hittil 93 menneskeliv har gått tapt. De fleste var ungdommer som såvidt hadde startet livet.  Nyhetsfeeden min på både Twitter og Facebook ble hyppig oppdatert, og de aller fleste ytret sorg, samhold og sjokk. Det er ubeskrivelig vondt å tenke på at mange har mistet sin sønn, datter, kjæreste, venn og kollega. At én mann kan volde så mye smerte og tragedie i løpet av få timer er for meg sjokkerende. Han har selv skrevet at han heller vil være hatet enn glemt - så jeg skal gjøre nettopp det. Jeg skal glemme ham, og heller fokusere på de skjebnene som har gått tapt og alle livene som er forandret for alltid. 

Å se oppdateringene fra mine venner på sosiale medier har vært rørende. Informasjonsflyten var spesielt god på Twitter, der folk meldte fra om at man ikke måtte ringe de som var på Utøya da det kunne sette flere liv i fare, og folk i området ble bedt om å sende ut båter for å hjelpe de mange ungdommene som hadde lagt på svøm. På både Facebook og Twitter skrev folk om at man i Osloområdet måtte skru av passordet på WIFI-nettet sitt slik at mobilnettet fikk litt avlastning; de i Osloområdet måtte ikke ringe med mindre det var nødvendig, slik at de som virkelig trengte å bruke telefonen kom igjennom, og utover kvelden ble det meldt fra om at blodgivere med blodtype 0 resus negativ måtte melde seg til Blodbanken.  



 Hele verden sørget med oss. Det er godt å vite når tragedien er et faktum.

 



En av oppdateringene om å holde mobilnettet åpent. Jeg lot være å ringe familien i Oslo, og skrev heller med dem på Skype. 

 



Det ble etter hvert diskusjoner i de sosiale mediene. Før det ble klart hvem gjerningsmannen var, skrev noen at FrP-velgere skulle få seg en på trynet om de brukte dette i valgkampen, og da det kom fram at gjerningsmannen var tidligere FpU-medlem rant det over at meldinger som "Ikke overraskende at han var FrP-er" og "Ikke skyld dette på FrP". Som Ingar her skriver; tett hullet i båten før du øser ut vannet.

 



Utover fredag kveld ble det rapportert om innvandrere i Oslo som ble dratt av bussen og banket opp. Som jeg skriver her; spre kjærlighet, ikke hat. De stakkars muslimene har ikke gjort noe galt.

 




Gladmatfestivalen 2011 skulle vare fra onsdag til søndag forrige uke. De avlyste lørdag morgen grunnet landesorg, og ringte rundt til alders- og sykehjem for å dele ut maten. Det er en liten gest, men det betyr så mye. Jeg skulle dog ønske at de kunne ha gitt noe - om ikke all maten - til fattige i området. Men en god gjerning likevel.

 



Dette er en av de bedre medmenneskelige gjerningene jeg har sett de siste døgnene. Una ville hjelpe, men visste ikke hvordan - så hun arrangerte åpent hus for samhold, styrke, prat og klem.

 



Det er en fin grense mellom tragisk og magisk. En klem fra et fremmed menneske utgjør stor forskjell i slike situasjoner. Det viser at vi holder sammen til tross for det vonde som har skjedd.

 



Jeg er helt enig med gietlitevink. 

 



En bekjent fra barndommen kjørte humor på det som hadde skjedd. Resultatet? 14 personer - inklusiv meg - slettet henne fra vennelista på grunn av usmakelige kommentarer og mangel på empati. Jeg vil ikke bli forbundet med noen som skriver humor om slike ting. Som jeg skrev; det er en tid og et sted for alt. Mange er uansett rammet av dette, og det er viktig å ta hensyn.

 

Jeg har vært på jobb i hele helgen. De siste 48 timene har 32 timer gått med til jobbing. Beboerne på jobb gråter, sørger, fordømmer det som har skjedd. Jeg pratet med en kvinne på 103 år fredag kveld, og hun gråt for Norge, gråt for ungdommen, gråt for de som har opplevd dette. Hun gråt for de som løp for livet, men innså at de løp fra det. Hvordan trøster du egentlig en dame på 103 år? Hun har nok hørt det meste av trøstefraser som finnes, men jeg holdt hånden hennes, strøk henne over kinnet og pratet med henne. "Jeg hadde håpet jeg slapp å oppleve noe sånt som dette," sa hun. "Jeg hadde håpet Norge ikke gikk inn i rekken over land som har vært utsatt for terrorhandlinger." Det er en liste vi ikke vil være på. I går så vi på minnegudstjenesten på jobb, og jeg sier meg enig med en av beboerne: Kongefamilien i Norge er enestående.



Vi skal komme oss gjennom dette. Styrket, sammen. Glem gjerningspersonen; ikke gi ham den oppmerksomheten han ønsker, men ikke fortjener. Tenk heller på de alt for mange som har mistet en søster, bror, mor, bestevenn, bekjent og kollega. Tenk heller på alle som er skadet; tenk på de som ligger på sykehus og svever mellom liv og død. Tenk på de hittil 93 menneskelivene som har gått tapt. Deres død har ikke vært forgjeves.
La oss fortsette dette samholdet i tiden fremover. 

 

Til slutt; siste vers av et dikt av W. H. Auden:

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits